Slitte, falleferdige eller dårlig vedlikeholdte skur i sørstatene kan kanskje ses på som triste monumenter på fattigdom og klasseskille, og, man kan se mye av det her. Men at folk har lite og bor fattigslig er ikke ensbetydende med at de ikke er hjelpsomme, hyggelige eller lykkelige.

I 1997 var vi utsatt for et lite uhell, hvor vi punkterte på begge hjula på bilens venstre side, det var en sen søndags kveld, dypt inne i Mississippis delta langs Highway 61 og nærmeste by fantes ikke på kartet engang.
Vi var bokstavelig talt strandet men det tok ikke lange tiden før en hjelpsom svart yngre mann stoppet og tilbydde oss sin hjelp, vi hadde alt byttet til reservehjulet fremme på bilen så han tok med seg det hjulet til en kamerat som bodde i nærheten, uheldigvis hadde han ingen 16 toms hjul i sitt lille verksted.
Det endte med at jeg måtte bli med til den hjelpsomme karens hjem, (se bildet over) for å ringe til leiebilselskapet.
Det slitte hjemmet hans, huset tre generasjoner av familien og det var ikke vanskelig og se at de var fattige, jeg husker de hadde en sliten sofa og et gammelt svart hvit fjernsyn.
Men familien hadde tak over hodet, virket lykkelige og det fikk meg til å tenke at å ha all verdens penger kanskje ikke alltid gjør deg mer lykkelig.
Min nye venn måtte forklare veien til bilen for leiebilselskapet, dette foregikk med et slikt tempo og dialekt at det var vanskelig for en Nordmann å følge med.

Han kjørte meg tilbake til bilen, hvorpå vi takket han for all hjelpen og ga han 50 dollar for brydderiet, før han reiste. Ny leiebil kom et par timer senere og etter å ha pakket om bagasjen var vi tilbake på veien igjen. Jeg har stoppet ved stedet og sett huset hans siden, men da var huset fraflyttet.